Thomas Jacobsson

Da VGB i løpet av høsten kommer til å avvikles i løpet av høsten, har jeg flyttet bloggen min over til en ny adresse: http://thomasjacobsson.wordpress.com/

Håper dere vil følge meg der fremover!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Regjeringen fortsetter å tre den sosialistiske tvangstrøya stadig lenger ned over norske familier. Fedrekvoten har allerede vært omstridt i lang tid, men regjeringen fortsetter likevel å utvide dette tvangsinngrepet mot norske familier. Da fedrekvoten ble innført i 1993 var fire uker satt av til far, og denne har nå i 2011 blitt tredoblet. Som om ikke det er nok ønsker regjeringen å ytterligere øke denne kvoten, slik at enda flere reguleringer kan pålegges norske barnefamilier.

Mange vil tenke at fedrekvote ikke er så ille, siden det er kjekt at også far skal ha rett til å være hjemme med egne barn. Dette siste er sant nok, men det er altså ikke en rettighet som er gitt av fedrekvoten, slik bl.a. Audun Lysbakken hevder! Fedres rett til å ta ut foreldrepermisjon skriver seg tilbake til 1977, altså samme år som Lysbakken ble født. Fedrekvoten innebærer derimot ikke annet enn at barn født inn i familier som ikke kan nyttiggjøre seg av disse ukene mister tid med sine foreldre. Fremskrittspartiet er opptatt av at barnas beste skal komme først, og det å nektes samvær med foreldre av staten er ikke barnas beste.

I tillegg kan vi nå lese en forskningsrapport som viser at sosialistene heller ikke greier å nå sine egne politiske målsetninger gjennom fedrekvoten. Rapporten viser at hele familieøkonomien faktisk svekkes av fedrekvoten! Riktignok går fedres lønn ned i tiden etter permisjonen, noe som kunne ha gått i retning av den likestillingen regjeringen ønsker, men når også mødrenes lønn går ned både på kort og lang sikt blir tiltaket helt feilslått. At det særlig er kvinner i deltidsstillinger som rammes gjør bare at det hele blir tragikomisk, og understreker ytterligere at regjeringen med Ap i spissen ikke har noen troverdighet i likestillings- og arbeidsmarkedsspørsmål.

Til høsten er det valg. I et kommunevalg får vi riktignok ikke gjort noe med fedrekvoten, men parallelt med denne presses også stadig flere små barn ut i barnehager. Nylig kom det frem at de yngste barna opplever et kraftig stress av å være i barnehagen, og dette er imidlertid noe det kan jobbes med lokalt. For Fremskrittspartiet er det viktig å jobbe for størst mulig fleksibilitet i barnehagesektoren, slik at tilbud, åpningstider, personale osv. er best mulig tilpasset både foreldre og barn. Lokalt vil dette derfor være et svært viktig tiltak for å bedre velferden til våre barn. Med tillit ved høstens valg vil Fremskrittspartiet jobbe for nettopp dette, før overordnede tiltak som bl.a. å fjerne den inngripende fedrekvoten står for tur i 2013!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så er vi i gang med enda et kjent ritual her på Løvebakken! I dag debatteres det som heter “rammeområde 2 og 3″ i statsbudsjettet – eller familie- og kulturbudsjettet, som det kan sies på en enklere måte. Siden sist så har det skjedd en del i budsjettarbeidet her, og alle partier har lagt frem sine alternative statsbudsjett. Budsjettrammene er allerede vedtatt, og i dag skal fordelingen innen familie- og kulturkomiteens ansvarsområde fastsettes.

Nå er det jo ikke slik at det er noen hemmelighet at regjeringens forslag blir vedtatt. Slik fungerer den norske parlamentarismen når vi har en flertallsregjering. Altså vil vi fra neste år få større ulikheter i pris og kvalitet innen barnehagesektoren, mindre mangfold og fleksibilitet i barnevernet, et stadig mer topptungt kulturliv med lite fokus på frivillighet og en breddeidrett uten flater. På familie- og kulturfeltet skal det eksistere en haug med nemnder, ombud, utvalg og paneler, men reell kraft bak rettigheter gjennom rettsvesenet er det ikke så nøye med.

Vi får nok et statsbudsjett i symbolikkens tegn, altså. Budsjettet er sikkert greit for Drillos, Andreas Thorkildsen, håndballjentene og skiskytterlandslaget, som har førsterett på anlegg, tilgang til toppidrettssenteret, sponsorer og mer til. De trenger ikke flere anlegg her og nå, og har tilgang til det de trenger for å gjøre landet stolt over våre idrettsprestasjoner. Og bra er det, for toppidretten har en sterk posisjon hos oss når det kommer til samlende effekt. Dessverre hjelper ikke dette de små klubbene som står uten anlegg. Jeg tror ikke toppidrettens ressurstilgang er noen trøst for håndballaget som sliter med å få halltid i Kristiansund, ishockeylaget i Bodø som ikke har ishaller å trene i og høgskolestudenten som sliter med å få fortsette sin hobby innen spydkasting.

En menneskerett å få lokal tilretteleggelse for alle idretter? Selvfølgelig ikke. Derimot bør det forventes at et land som Norge tar seg råd til å tilrettelegge for bredest mulig deltakelse for amatører fra nord til sør. “Ta landet i bruk” er et begrep som har blitt brukt i tidligere anledninger. Jaggu ikke mye som tyder på at Senterpartiet sitter med regjeringsmakt i dag…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går debatterte Stortinget barnevern, etter at Audun Lysbakken forrige fredag redegjorde for dette temaet. Debatten ble innledet med påstander alle veier, og til dels høy temperatur. I kjølvannet av både fremleggelse av statsbudsjettet og gårsdagens debatt kan det være på sin plass med noen ord.

For det første snakkes det mye om omsorgsovertakelser, og da særlig fra venstresiden. Dette er på mange måter en avsporing av debatten om ressursbruken, siden mange omsorgsovertakelser kommer som et resultat av at ressursene ikke er tilstrekkelige andre steder i systemet. At sosialistene i stor grad ikke anerkjenner slike dynamiske virkninger av ulike prioriteringer får så være, men et økende behov for omsorgsovertakelser i dagens system kan faktisk møtes med økte ressurser på andre steder i sektoren. Mer om det under neste punkt.

Det er nemlig ikke slik at en løgn brått blir til en sannhet dersom den gjentas ofte nok. Riktignok kan det ha en effekt ved at folk etterhvert begynner å tro på løgnen, men det gjør den ikke mer sann. Gjentatte ganger under debatten ble både Fremskrittspartiet og Høyre angrepet av Ap og SV, under påskuddet at vi kutter drastisk i barnevernet. At våre representanter, som strengt tatt er de som kjenner vårt eget alternative budsjett best, gjentatte ganger sa at vi ikke kutter i barnevernet var tydeligvis ikke nok for sosialistene. Om det kommer av vrangvilje eller av at de ikke greier å lese et budsjett er jeg mer usikker på, men løgnene ble iallfall gjentatt. Mange ganger.

Hva er så dette “kuttet” i barnevernet? Så langt jeg kan vurdere, så siktes det til vår satsning på førstelinjetjenesten. Som nevnt over, så er ikke omsorgsovertakelser noe mål i seg selv for FrP. For å unngå at dette forblir tomt prat, så må dette også få konsekvenser for den praktiske politikken vår. Vi legger derfor opp til å styrke det kommunale barnevernet med 200 millioner ekstra, for å nesten doble “storsatsningen” til Lysbakken og regjeringen. For å føle oss sikre på at små kommuner som i dag tidvis står uten barnevernstjenester overhodet faktisk får et slikt tilbud, så var regjeringens forslag for puslete. De skal ha honnør for å endelig ha øremerket midlene, men en drøy stilling per kommune gjør ikke stort, og vi mener det er riktigere å legge seg på oppmot tre stillinger per kommune i snitt. En styrking av tjenesten vil i tillegg gi mulighet for bedre oppfølging av familier med spesielle behov, noe som er en forutsetning i vår politikk. Forebyggende tiltak og ressurser til førstelinjetjenesten er det viktigste bidraget som kan gjøres for å unngå en opphopning av saker lenger opp i systemet.

I tillegg ønsker vi 300 ekstra millioner til kjøp av private barnevernstjenester. Altså subsidiering av disse “grådige barnevernsmillionærene” som Lysbakken er så redd for. Årsaken til dette er at det finnes masse kompetanse i det private barnevernet, og det vil være destruktivt og dårlig bruk av samfunnsressurser å ikke benytte seg av denne. Når det i tillegg er ventelister i barnevernet, samtidig som det finnes ledige plasser for oppfølging hos private aktører, så understreker dette bare ytterligere at det er staten selv som er en bremsekloss i barnevernsarbeidet. Faktisk sier staten også opp allerede inngåtte avtaler med private aktører. Ikke fordi de ikke leverer gode barnevernstjenester, men fordi staten overflødiggjør dem ved å teknisk omdefinere de tjenestebehovene som trengs. På denne måten blir kontraktene til de private aktørene “ugyldige”, og det kan i grunn bare spekuleres i om det er tilfeldig at det nettopp er private som defineres vekk for så å bli nektet å inngå nye avtaler med det offentlige for å dekke nye behov innen barnevernstjenestene…

Det får bli dagens ord fra meg, og spørsmålet vårt fra stortingssalen i går står fortsatt ubesvart igjen:
“Kutter” vi i barnevernet når vi i vårt alternative statsbudsjett for 2011 omprioriterer midler som styrker førstelinjetjenesten med 200 millioner, samt øker innkjøp av privat kompetanse for 300 millioner?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har omsider det lenge omtalte programmet “Trekant” kommet i gang på statskanalen, og reaksjonene har ikke latt vente på seg. Som kulturpolitisk rådgiver har ikke minst jeg allerede vært nødt til å svare på endel henvendelser om dette programmet, og det er ingen tvil om at det er endel der ute som er svært skeptiske til dette programkonseptet. Noen er bekymret for at serien ytterligere vil bidra til mindre stabile rammer for fremtidens familie, dårlig seksualmoral og mer til. Jeg vil derfor kortfattet oppsummere et par ting til dere som er skeptiske til programmet, og som er bekymret for barn og unge kan lære av programmet.

1. Programmet heter “Trekant”. Det er ikke et program om, eller som har tenkt å vise, trekantsex. Mange greier på en eller annen måte å misforstå dette…
2. Det er et edukativt program. “Trekant” sin rolle er ikke å lære opp folk til noen bestemt moralsk retning, men å drive seksualopplysning. Verken mer eller mindre.
3. Det er all mulig grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorvidt ekteskap i fremtida kommer til å være noen stabil familieramme, men dette er et bredere spørsmål enn at det kan reduseres til at et TV-program er ødeleggende.
4. God moral for én person, kan være dårlig moral for en annen. Dette gjelder også seksualmoral. Det viktigste vi kan gjøre er å leve et så godt liv som mulig, for oss og våre omgivelser, uten å moralisere overfor andre mennesker.
5. “Trekant” er et TV-program som sendes samtidig som mange andre program. Dersom du selv ikke ønsker å se programmet, eller vil at barna dine skal se noe annet, så sett på en annen kanal. Det er faktisk ikke verre enn som så.
6. Nei, lisensboikott funker dårlig som protestmiddel mot NRK-programmer. Ta gjerne en telefon til NRK for å fortelle ditt syn, og si gjerne din ærlige mening dersom du ikke liker programmet, men å boikotte lisensen slår bare tilbake på deg selv. At lisensen bør fjernes er derimot en annen sak…

Da var det egentlig ikke mer jeg hadde lyst til å si for i dag. Håper alle får en flott ettermiddag, og at de av dere som har TV-en på velger å se programmer som dere selv finner givende.

Liberalistisk hilsen fra Thomas

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag blir det et litt generelt politisk tema, som er enkelt og vanskelig på én gang. Hos de sosialistiske superdupermenneskene, som Onar Åm liker å kalle dem,er gjerne privatisering gjeldende begrep. Konkurranseutsetting, utfordringsrett, likebehandling… alt kan relateres til det som har med samspillet mellom offentlige og private tjenester å gjøre. Mer spesifikt vil jeg se litt på noe av den kritikken som gjerne rettes mot private tjenestetilbydere innen rammene av det som tradisjonelt har blitt ansett som offentlige oppgaver. Noen vil nemlig hevde at private tilbydere er basert på grådighet, og at de derfor innebærer en stor pengesløsing fra det offentliges side. Økt bruk av private vil dessuten føre til et sosialt klasseskille i Norge, og den allerede nevnte grådigheten vil i tillegg føre til et tilbud med dårligere tilbud enn hva det offentlige kan tilby. Det kan derfor være interessant å gå litt inn på temaet, og se hva som faktisk ligger i de forskjellige påstandene.

Dersom vi skal anta at private tjenester er et pengesluk som kun kommer grådige kapitalister til gode, så må vi ta utgangspunkt i at vi snakker om tjenester som det offentlige kjøper av de private. Det er en grei antakelse, siden det også er slik det fungerer i Norge i dag. De private tjenestene er altså ikke helt privatiserte, men de har en eller annen form for konkurranse ved seg. Dette gjelder enten det dreier seg om tekniske tjenester i kommunal sektor, sykehus eller barnehager. Når det gjelder tekniske tjenester er det allerede en utbredt norm at disse legges ut på anbud, for å ivareta hensynet til forsvarlig bruk av fellesskapets ressurser. Private innslag her er derfor ikke noe som kan hevdes å utgjøre et pengesluk for det offentlige. Når det gjelder velferdstjenester som sykehus o.l. stiller ting seg annerledes, siden de ikke fullfinansieres av det offentlige. Denne rødgrønne politikken innebærer riktignok at man er avhengig av å betale ekstra for å få mulighet til å benytte seg av private tilbud, men noe pengesluk er det definitivt ikke all den tid disse private kun mottar stykkpris på en brøkdel av hva offentlige tilbydere gjør. Barnehager tilhører en slags mellomkategori her, siden over 50% av landets barnehager er private. Disse finansieres med en stykkpris på ca. 90% (har vært lavere) av gjennomsnittet til offentlige barnehager, men uten noen tilsvarende økning i brukerbetaling for foreldrene. For seks dager siden kunne vi lese en artikkel om at myndighetene har brukt penger på barnehage som fulle sjøfolk, hva man nå enn legger i det. Bakgrunnen for saken var at endel barnehageeiere tjener millioner på barnehagedrift, og at staten har sløst bort millionsummer til barnehagebaroner. Dersom vi antar at både private og offentlige ivaretar kravene til kvalitet og innhold i barnehagene er det isåfall svært vanskelig å se logikken i resonnementene. Implisitt må det jo ligge et ønske der om å avvikle bruken av private barnehager, og la de offentlige ta over. Disse tar jo heller ikke ut utbytter, og det må jo være besparende. Eller? De private barnehagene driver jo allerede for 90% av kostnadene sett fra statens og kommunenes side, og isåfall hadde det vært større besparelser på å la alle barnehagene bli private. Faktisk ville det anslagsvis gitt staten besparelse på omtrent 5% selv om eierne hadde tatt ut utbytte. Argumenter rundt privat grådighet kan derfor i beste fall sies å snarere fortelle noe om den sløsingen som foregår i offentlig sektor. Å kalle private tjenester pengesluk, når de mottar mindre offentlige midler enn offentlige tilbydere, blir iallfall ikke annet enn tullete.

En omvendt retorikk, som pussig nok brukes av de samme menneskene, er at private løsninger skaper et klasseskille. I motsetning til “offentlig sløsing”-argumentet forutsetter dette at staten ikke, eller i beskjeden grad, finansierer tilbudene. Dette er forsåvidt også et argument som bygger på delvis sanne premisser, siden private velferdstilbud i all hovedsak mottar mindre støtte enn hva tilsvarende offentlige tilbud gjør. Videre forutsetter resonnementet at den manglende betalingen skyves over på befolkningen, noe som også er delvis sant slik systemet fungerer under de rødgrønne i dag. Det finnes riktignok unntak, som for barnehagesektoren, hvor det stilles krav om at foreldre ikke skal dekke inn det som mangler i den offentlige finansieringen. Ellers, som for f.eks. skoler og sykehus, medfører det riktighet at kun priviligerte kan kjøpe seg plass. Private skoler koster gjerne 50.000 pr. år, og private helsetjenester er så dyre at man i all hovedsak må ha private forsikringer for å benytte seg av dem. På denne måten kan rike og vi priviligerte med helseforsikringer kjøpe oss plass lenger fremme i velferdskøen, heter det i argumentasjonen. Men her begynner resonnementet å svikte, for hadde det vært bedre uten de private tilbudene? Mer “rettferdig”, i den forstand at førstemann i køen blir først behandlet, kanskje. Tilbudet hadde derimot neppe blitt bedre. Tvert imot hadde det medført at enda flere måtte inn i den samme køen, noe som hadde medført at både personer med og uten forsikring eller fet lommebok hadde blitt nødt til å vente lenger i kø. Mulig det er jeg som er dum, men jeg greier ikke å se hvordan de såkalt ressurssvake kommer dårligere ut av at helsekøene reduseres. Tvert imot hadde det vært interessant å se motstanden mot private dersom alle hadde enten fet lommebok eller forsikring, slik at man fritt kunne velge tjenester der det til enhver tid var ledig kapasitet. Da hadde kapasiteten blitt maksimalt utnyttet, og pga. maksimal kapasitetsutnyttelse både hos offentlige og private tilbydere ville størrelsen på køene sunket til et minimum. Siden det er utopisk å anta at alle skal ha enten fet lommebok eller en tilstrekkelig privat forsikring, må en derimot ha en litt annen tilnærming for å oppnå samme resultat: Likebehandling. Som jeg nettopp har vist til, så er det jo nettopp den sosialistiske tilnærmingen om å utelukkende prioritere offentlige tilbud som gir dette klasseskillet det snakkes om. Med min liberalistiske tankegang er dette absurd, siden en lege er en lege og en hjelpepleier er en hjelpepleier, uansett hva arbeidsgiveren heter. Det er rett og slett åpenbart at en likestilt finansiering av offentlige og private vil eliminere dette klasseskillet, samtidig som all kapasitet utnyttes maksimalt. Dette fornekter imidlertid sosialistene.

Til slutt har vi altså argumentet om dårlig kvalitet. Det er litt mindre håndfast, siden “kvalitet” i mange sammenhenger er et mer diffust begrep, men det knyttes ofte opp mot grådighetsargumentet. Det er imidlertid to ting som gjør at et slikt generelt argument blir søkt. For det første, og det har jeg også såvidt nevnt allerede, så er det gjerne ansatte med samme kompetanse som jobber i offentlige og private selskaper. For jobber som krever godkjenninger og autorisasjoner er det samme krav for å få autorisasjon for offentlig og privat ansatte, og det er derfor vanskelig å se noen sannhet i at det skal finnes noen formelle forskjeller i kompetanse mellom sektorene. Da står vi altså igjen med grådighetsargumentet, og påstanden om at private skjærer ned på antall ansatte på en uforsvarlig måte for å ivareta egen profitt. Denne er i og for seg plausibel. Får du tre millioner kroner inn, så sitter du selv igjen med mer penger dersom du har tre ansatte enn dersom du har fem. Enkel matematikk, men regnestykket gir likevel ikke svar på hvordan dette påvirker kvaliteten. For, dersom det offentlige har gjort jobben sin, så skal det foreligge kontrakter som spesifiserer krav til utførelsen for å sikre tilstrekkelig kvalitet. Er ikke disse kvalitetskravene ivaretatt, så er det opp til kommunens tilsyn å påpeke dette og komme med krav om forbedringer. Og, i tilfelle det ikke er selvinnlysende, så bør også manglende innfrielse av krav i kontrakten medføre at selskapene ikke har rett til utbytte av midlene som har kommet inn. Men heller ikke det offentlige eksisterer uavhengig av økonomiske betingelser, og det er derfor vanskelig å se for seg at kvalitet kun er en utfordring for private selskaper. Har man virkelig aldri avdekket kvalitetsmangler innen offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon…?

Kort oppsummert er det altså ikke slik at staten er løsningen på problemene ved det private. Snarere vil jeg påstå at det offentlige i svært mange sammenhenger er problemet. Mangfold er noe positivt, og dette gjelder også innen tjenesteproduksjon. Mangfold stimulerer til konkurranse, og konkurranse holder aktørene skjerpet. Det er derfor ingen tvil om at en effektiv og kvalitativt god utnyttelse av ressursene forutsetter at private løsninger tas inn i varmen av myndighetene. Dessverre ser ikke den logikken ut til å gå inn hos sosialistene, men en sutring over det private – samtidig som man struper sektoren økonomisk – er åpenbart ikke veien å gå.

Dagens ord blir derfor “likebehandling”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Barnehager kan åpenbart finnes i mange former og fasonger, og det er ikke bare politikken og førstegangstjenesten som kan oppfattes som en. Det hender seg faktisk at t.o.m. barn under skolealder går i barnehager, og jeg tenkte å vie noen ord til disse nå i dag. Bakgrunnen er selvfølgelig at dette er en sektor som står overfor endel endringer fremover, og det kan være greit å ta en titt på hva disse innebærer.

Rammetilskudd
Den største omveltningen på området er at regjeringen nå flytter finansieringen av barnehagesektoren inn i rammetilskuddet til kommunene. Frem til nå har sektoren i større grad vært markedsbasert, gjennom øremerkede tilskudd over statsbudsjettet. Dette har sikret barnehagene inntekter ut fra antall barn ved hver enkelt enhet, mens det nå ser ut til at ansvaret legges over på allerede økonomisk pressede kommuner. Dette er problematisk av flere grunner, og jeg skal kort redegjøre for hvorfor jeg mener det.

For det første har regjeringen ikke på noe tidspunkt ønsket å følge opp barnehageforliket, hvor målet var likebehandling av offentlige og private barnehager. Private barnehager har drevet, og må fortsatt drive, med ca. 10% mindre økonomiske midler enn de offentlige – til samme sluttpris for foreldrene. Det er ingen grunn til å tro at dette vil bedre seg når finansieringsansvaret overlates til allerede hardt pressede kommuner, og det er grunn til å anta at støtten til de private vil ligge på minimumssatsen (91%) de aller fleste steder.

Et nytt rammefinansiert system vil også virke diskriminerende, og ha en lite markedsrettet effekt. Siden pengene fra staten nå vil gå til kommunene, og ikke rett til barnehagene, vil derfor systemet legge opp til at alle barn må gå på barnehage i egen bostedskommune for at regnestykket skal gå opp. Dette er imidlertid ikke realiteten i dag, siden foreldre og barn i svært mange tilfeller pendler mellom hjem og arbeid. På denne måten vil regjeringens nye finansieringssystem diskriminere kommuner med mange arbeidsplasser og pendlere, som i dag har valgt å plassere sine barn i enheter nær arbeidsplassen. Ved å legge finansieringen inn i rammetilskuddet får ikke lenger kommunene og barnehagene betalt for barn bosatt i andre kommuner, noe som vil undergrave familienes valgfrihet dramatisk. Og nettopp denne innskrenkingen av valgfrihet gjør at markedseffekten forsvinner helt fra sektoren, siden det ikke lenger vil lønne seg å kjempe om å gjøre seg populær for å få økte driftsmidler. Med rammetilskudd vil hvert barn snarere være en utgiftspost – heller enn en inntektspost, slik det burde være – slik at man gjennom finansieringssystemet effektivt fjerner incentivene for å satse på kvalitet.

Utbyttebegrensning
At regjeringen er skeptisk til private initiativ er en velkjent sak, og de skal ha ros for å være såpass åpne om akkurat dette. Derimot bommer de når de legger opp til svært strenge krav til utbyttebegrensning for private barnehager. Kronargumentet til sosialistene er at “barnehagemidlene skal gå til barna”. No shit, Sherlock. Det var jaggu overraskende at nettopp dét var ambisjonen, så takk for at dere opplyste meg på det punktet. Men jeg antar dette ikke bare gjelder barnehager? Jeg antar at pengene det offentlige bruker er ment å gå til det de til enhver tid er avsatt for uansett. Veimidler skal gå til vei, barnehagemidler skal gå til barnehager, skolemidler skal gå til å forbedre norsk skole, forsvarsmidlene skal komme Forsvaret til gode, osv. Men nettopp ut fra et slikt helhetlig perspektiv blir sosialistenes holdning til barnehagene snodig, for er det ikke strengt tatt kontrakten med det offentlige som – sammen med brukernes erfaringer – skal definere kvaliteten i en barnehage? Slik er det iallfall i andre sammenhenger når det offentlige kjøper tjenester fra private bedrifter, som private barnehager jo er. Derimot mener regjeringen at man ikke skal få anledning til å profittere på effektivitet og god kvalitet.

Det er ingen som vil kreve at et anleggsfirma legger bygger en ekstra etasje på et kontorbygg eller asfalterer en ekstra vei dersom de greier å være effektive på en jobb de utfører for det offentlige. Tvert imot, så er det ingen som vil finne det merkelig dersom de skal få tjene på å være effektive. For barnehagene skal det derimot være omvendt, og profitt vil ikke SV-leder Kristin Halvorsen ha noe av selv om kvalitetskravene i barnehagenes kontrakter med kommunene er aldri så grundig oppfylte… det legges altså rett og slett opp til en oppfordring til sløsing med det offentliges midler – penger som ikke tilhører politikerne, men som i bunn og grunn er dine og mine. Så da kan man jo spørre seg om når det også skal komme krav om å legge et ekstra lag asfalt på veien, dersom et veiprosjekt blir billigere enn beregnet.

Tilbakeføring av verdier
Dette er en ganske stygg sak som regjeringen nå forsøker å dysse ned så godt som mulig, og betyr i praksis at kommuner skal kunne ekspropriere verdiene i en privat barnehage når denne selges eller legges ned. Igjen ønsker altså regjeringen å diskriminere barnehagebedrifter i forhold til andre bedrifter. Vi kan jo f.eks. se for oss at staten skulle stilt krav om å få overta alle verdiene i boet dersom deres leverandør av IT-tjenester skulle gå konkurs. Enhver person ser at dette er galskap, men likevel ønsker altså sosialistene å ekspropriere barnehagemidler på denne måten.

“Merkelig” nok ble det store protester på dette da regjeringen kom med sitt høringsdokument, og de har nå lovet å ta tilbakemeldingene til følge og utsette dette punktet i et år i påvente av grundigere utredning. Jeg vil derimot uansett gå ut fra at også dette kommer til å bli gjennomført ved neste korsvei, og vil ta det som en stor bonus dersom så ikke skjer. Neste høst er det lokalvalg i Norge, og det ville vært ekstremt dårlig butikk for regjeringspartiene å gå inn i et valgår med en eksproprieringstrussel hengende over alle de private barnehagene rundt omkring i våre kommuner. Da er det tryggere å “utrede mer”, slik at de heller kan innføre denne bestemmelsen i ro og mak etter valget – uten hensyn til at velgerne vil straffe dem. Kynisk, men mitt tips er at det er nettopp dét som kommer til å skje.

Men hva er så galt med å overta verdiene i barnehagene? Det er jo tross alt kommunene og foreldrene som har betalt inn pengene.
Vel, i stor grad kan samme argumentasjon som for utbyttebegrensningen gjøres gjeldende også her. I tillegg vil det i mange tilfeller oppstå gråsoner i forhold til hva som kan eksproprieres, og en slik ekspropriasjonspraksis vil bryte ned den private eiendomsretten – en rettighet som må være helt sentral i et sivilisert samfunn. Det er bl.a. ikke uvanlig med såkalte familiebarnehager, som drives med base i private hjem. Man kan isåfall bare tenke seg hvilken innvirkning det vil ha på driverens privatøkonomi dersom det offentlige skal ha anledning til å ekspropriere barnehagens opparbeidede verdier. For hva er disse verdiene i dette tilfellet? Verdistigningen på boligen siden barnehagen ble etablert? Hele boligen? Verdien av oppussing, forskjønning o.l.? Det private bankinnskuddet til driveren som bor i boligen hvor barnehagen har base? Pragmatisk sett er det rett og slett et ekstremt lite gjennomtenkt forslag regjeringen har kommet opp med. For ikke å glemme den private eiendomsretten. Dersom en barnehageeier har drevet effektivt, og tatt ut begrenset utbytte (hvilket hun jo uansett må pga. reglene nevnt over), hva skal da skje med de resterende verdiene ved opphør? Kanskje har eieren t.o.m. investert midler til oppussing, bedre inneklima, verdiøkning på tomten eller gjort andre liknende investeringer, og skal ikke da vedkommende – som rettmessig eier av barnehagen – ha full eiendomsrett til denne ved et salg eller opphør? Med hvilken moralske rett skal det offentlige da ha anledning til å gripe inn i en privat eiendom, og kreve tilbake verdier som er i privat eie – når disse har blitt opparbeidet på lovlig vis som følge av drift av en tjeneste det offentlige har kjøpt over tid?

Svaret gir seg selv. Det offentlige har ingen moralsk rett til å ekspropriere slike private midler. Det kan hevdes i det evige at midlene skal gå til barna, men dersom de private barnehagene greier å drive med overskudd samtidig som de mottar kun 91% av den offentlige finansieringen så sier dette isåfall mest om ineffektivitet hos kommunenes egne barnehager. En ekspropriasjon av lovlig opparbeidede verdier vil derfor uansett ikke kunne bli noe annet enn et simpelt tyveri, skjult bak velferdsstatens fagre ord.

Oppsummering
Det er allerede klart at endret finansiering av sektoren og skjerpet utbyttebegrensning kommer i 2011. Fremskrittspartiet vil imidlertid jobbe for å beholde de øremerkede tilskuddene, for å sikre en mest mulig rettferdig fordeling av barnehagemidlene. Når det gjelder ekspropriasjonspunktet er det fortsatt et lite håp om at regjeringen vil snu, men jeg tror ikke det er særlig realistisk. Det er uansett viktig at sosialistenes omveltninger i barnehagesektoren ikke går i glemmeboka med det første, og at de får svi allerede ifm. lokalvalget neste høst. Fra et liberalistisk ståsted er det vanskelig å ta de nye forslagene skikkelig på alvor, men siden de tross alt kommer fra landets sittende regjering må jeg nesten gjøre det likevel.

Ikke at jeg er spesielt overrasket over hva som kommer. De er tross alt sosialister.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

… for å ta helg! Det er hyggelig å se at folk faktisk leser denne bloggen, og jeg forsøker å ta meg tid til å svare så raskt som mulig. Fortsett gjerne med å legge inn kommentarer, for gode diskusjoner kan man aldri få nok av.

Ser frem til å få flere besøk over helga, og dersom noe spennende skulle dukke opp er det ikke utenkelig at det kommer noe mer i løpet av helgen heller. Nå ser jeg imidlertid frem til å hvile skrotten litt i et par dager, og la alt dette få hvile seg frem til mandag:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, av og til lurer jeg på om det er dét som er budskapet fra forskjellige hold. I sunnhetens navn, i rusmotstandens navn, i sikkerhetens navn osv. må vår personlige frihet begrenses, fordi vi må beskyttes mot oss selv. Fordi vi fortjener det. Siste skudd på denne stammen kom fra SVs valgkampsekretær, Kristian Fjellanger. Som forfatter og tidligere “tjukkas”, som han selv formulerer det, står han frem som selveste sannhetsvitnet – med store bokstaver – for hvorfor sjokoladereklame må forbys. “Javel,” tenker jeg…

Grunnen er selvfølgelig innlysende. “Trim-Kari” Jaquesson har vært ute og slengt litt med leppa, og sagt at fedme ikke er noe man har. Man bare er feit. Påstanden fra Jaquesson har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om, så den skal jeg bare la ligge, men det er derimot noe annet jeg synes er interessant i denne sammenhengen. Nemlig den totale umyndiggjøringen av folk som SVs Fjellanger ser ut til å finne fullstendig legitim.

For joda, det finnes helt sikkert masse gode formål man kan ønske å innføre lovreguleringer for å oppnå. Rekameforbud mot sjokolade og rusmidler i helsas navn, forbud mot private velferdsinstitusjoner for å ha full offentlig kontroll med alle tjenester som ytes, osv. Men midt oppi denne reguleringskåtheten er det to viktige faktorer som blir glemt: Individet og ytringsfriheten. Individet er faktisk fullt ut i stand til å vurdere sine egne handlinger, og det er faktisk Fjellanger selv et lysende eksempel på. Gjennom å ta ansvar for sitt eget liv la han om på kostholdet sitt, trente regelmessig og oppnådde det som var hans eget mål. Å markedsføre et lovlig produkt bør dessuten være en selvsagt rettighet i et land med ytringsfrihet. Ytringsfrihet nevnes gjerne i sammenheng med politiske ytringer, men den gjelder så mye mer. Tendensen i det politiske miljøet er at ytringsfrihet er greit, så lenge ytringen er innenfor de etablerte dogmene. Da hjelper det ikke å argumentere for at sjokoladereklame oppfordrer til å kjøpe usunne produkter. Det er nemlig uansett ikke politikere som skal vurdere hva hver enkelt av oss skal kjøpe. Det er det forbrukerne selv som skal gjøre.

Et slikt forbud vil derfor ikke tjene noen annen hensikt enn å være et ytterligere inngrep overfor næringslivets og individets frihet. Å gripe inn i det private markedet for dagligvarer på denne måten vil være en høyst umoralsk og illegitim handling, og er ikke egnet for å oppnå annet enn frustrasjon og irritasjon hos de som blir berørt. La oss håpe denne ideen aldri kommer lenger enn til artikkelen i Dagsavisen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel, egentlig ble den katta sluppet ut for ei halv uke siden, men uansett er det nå klart at den kinesisk opposisjonelle Liu Xiaobo er årets fredsprisvinner. Hurra, vel og bra, og alt det der. So far so good, og jeg er egentlig helt enig. Vi snakker her om en mann som ønsker å reformere et partidiktatur i retning privat eiendomsrett, begrenset rett til inngripen i form av f.eks. beskatning og frie markeder.

Men, det er imidlertid ikke dét jeg vil bemerke i dagens innlegg. Derimot kan vi lese at Kina nå kommer med den, ifølge dem selv, helt naturlige reaksjonen mot Norge. For hva er vel mer naturlig når en av ditt lands borgere mottar Nobels Fredspris enn å boikotte et møte på statsrådsnivå med landet som huser Nobelkomiteen…? Vel, nå vil jeg anta at dette er en forbigående barnslig fase for kineserne – akkurat slik trassalderen er for barn – men jeg synes likevel ikke det er noen gode signaler Kina sender ut med de siste dagers reaksjoner.

De kinesiske myndighetene må gjerne være uenige i det Xiaobo står for, og er absolutt i sin fulle rett til nettopp dét. Noe som derimot er uakseptabelt er at de holder mannen fanget for sine meninger. Kina ønsker åpenbart å være en del av det internasjonale samfunnet, og med sin enorme befolkning har landet et enormt potensiale i forhold til deltakelse og bidrag på den internasjonale scenen, men da fremstår det ikke som annet enn flaut når landet ser ut til å operere etter helt andre prinsipper enn resten av det samfunnet de ønsker å være en del av.

Jeg har nok ingen store forhåpninger om at verken Liu Xiaobo selv eller hans kone vil få anledning til å møte opp for å motta fredsprisen under seremonien i Oslo, men det ser ut som nødvendigheten av å reagere mot den kinesiske metoden allerede er i ferd med å vise seg. Kina reagerte i verbale ordelag voldsomt på utdelingen, og deres stempling av Xiaobo som “en kriminell” avslører på mange måter deres holdninger mot den frie tanke og demokratisk fred. At han fortsatt holdes fanget for sitt bidrag til Charter 08, samtidig som kinesiske myndigheter ser ut til å også reagere overfor hans nærmeste, forsterker denne avsløringen ytterligere.

Og det hele blir parodisk når de i tillegg presterer å kritisere staten Norge for å blande seg inn i kinesiske anliggender. Om myndighetspersonene som har uttalt seg om denne saken er barnslige eller bare rett og slett uopplyste er jeg ikke sikker på, og ikke vet jeg hva som er verst av de to alternativene heller. I tilfelle Kina ikke har fått det opplyst, så er altså ikke nobelkomiteen en del av staten Norge. Den er faktisk uavhengig av myndighetene, men – kjære Kina – dere har kanskje ikke noe ord for “uavhengighet” der borte i kommunistregimet deres? Å boikotte et møte med vår fiskeriminister fordi en komité med nordmenn har gitt fredsprisen til en kineser myndighetene selv ikke liker blir ikke bare for dumt. Det er vel så mye renspikka rasisme overfor nordmenn, dersom man skal gidde å ta dagens utvidede rasismebegrep på alvor.

Kina har utviklet seg noe etter Mao, og takk for det. Det er prosesser som peker i riktig retning, men landet har fortsatt en lang vei å gå. Internasjonalt er Kina fortsatt på nivå med en prepubertal tenåring. Og til å være en så gammel sivilisasjon, så finner jeg ikke det særlig imponerende.

Kjære Kina, voks opp!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende